Portrettintervju: Torbjørn S Holen
av Pop Up Galleri Møre og Romsdal, Mai 10, 2015
Kunne du gitt meg et kjapt sammendrag av hvor du er fra, hvor du er nå og hvordan du kom frem til ditt skapende genom?
Jeg er født og oppvokst i Molde og skulle i hele oppveksten bli doktor. Rett før videregående plukket jeg opp min mors gamle nikon kamera og siden det har jeg stort sett alltid hatt et kamera med meg. Etter to studieopphold i London og et par år på medisin i Oslo studerer jeg nå filmfotografi på den Norske Filmskolen på Lillehammer.
Du har sett deg ut en karriere innen fotografi. Hvordan kom du frem til den avgjørelsen?
Det kom ikke enkelt, jeg brukte to år på å ta beslutningen om å slutte på medisinstudiet og satse på å jobbe med film. Jeg har vært interessert i fotografi lenge og gradvis skjønte jeg hvor mye av interessen for fotografi som handlet om å fortelle historier med bilder, derfra var veien til å drive med film ganske enkel.
Finner du tid til å lage flere personlige verk?
Filmskolen er en ganske intens greie. Jeg tar som regel alltid bilder, men det meste av fritiden for tiden går med til å sove og spise, så i det siste føler jeg ikke at jeg har fått viet nok tid til å jobbe med mine egne fotografier. Når det innimellom blir tid er det fantastisk givende å kunne gjøre noe helt eget i et litt annet format og skala enn å lage film, det er noe jeg tror jeg kommer til å gjøre mer og mer av.
Hvordan vil du beskrive dine verk? Hva er den røde tråden eller stemningen du kommer tilbake til?
Det er nok historiefortelling. En situasjon som føles selvfølgelig men som man samtidig ikke helt forstår. Prosessen er også veldig viktig for meg, kunne jeg jobbet på analog film hele tiden ville jeg gjort det, når vi lager film er det som regel digitalt, men stillbildene tar jeg fortsatt bare på film.
Er skissing viktig for deg?
Det har ikke pleid å være det, men jeg merker at jeg blir mer og mer glad i å ha en konkret plan for hva jeg skal lage. Jeg var på utstilling med en fransk motofotograf som heter Guy Bourdin for en stund tilbake og det var veldig inspirerende å se hvor tett på skissene sine han kom med bildene sine. I tillegg lærer jeg mye om planlegging og previsualisering ved å jobbe med film hvor maskineriet rundt er så stort at man er nødt til å ha nesten alt planlagt.
Hvor finner du inspirasjon til dine verk? Hva inspirerer deg mest?
Det varierer veldig, jeg prøver å finne nye ting hele tiden. I det siste har jeg gjenoppdaget Edvard Hopper litt, jeg synes han har en utrolig evne til å gjøre at jeg danner meg historier rundt situasjonene og karakterene han maler.
Guy Bourdin har en lignende evne i sine motefotografier. De er også veldig visuelt arresterende, som er noe jeg ofte føler blir litt trivialisert i seriøs kunstfotografi, det er bra å ha noe å si med verkene sine, men hvis de blir så kjedelig at de blir en del av tapeten eller hvis man behøver å lese et essay på galleriveggen for å få glede av dem mister jeg fort interessen.
Generelt inspireres jeg mye av å være blant folk og observere alle forskjellige mennesker på vei på sin reise gjennom livet. Lillehammer er nok ikke skapt for dette, og det gjør at jeg gleder meg til å flytte til en litt større by igjen.
Hvor mye planlegging og grubling går det til hvert bilde?
Det varierer. Den ene halvdelen av bildene jeg tar handler mest om å fange situasjoner og stemninger der de oppstår uten særlig innblanding. Den andre halvdelen er mer gjennomtenkte, planlagte, iscenesatte bilder. Som regel er det bilder som bare dukker opp i hodet, og jeg prøver ofte å ikke tenke så hardt over hvorfor jeg fikk dem, jeg får nok av å overanalysere bilder når jeg jobber med film, for da skal ofte hvert enkelt bilde fortelle en veldig spesifikk ting, her er det mer spennende å jobbe mer ubevisst.
Har du et bestemt tema for årets utstilling?
Jeg eksperimenterer litt med hvordan å skape sammenheng i en serie av fotografier. Men jeg tror ikke de har et spesielt tema.
Er det noen kunstbevegelser du er spesielt interessert i?
Jeg føler meg definitivt mest hjemme i fotografier som er tatt i perioden 1950-1990. Det er en ganske stor periode, men det er noe med hvordan fotografiet har forandret seg etter det ble digitalt som gjør meg veldig uinteressert i det. Jeg stoler ikke på digitale bilder fordi jeg veit ikke hva som er ekte og hva som ikke er det.
Jeg finner mye inspirasjon i arkitektur og er spesielt glad i funksjonalisme. Det er Molde ganske bra på faktisk!
I filmtradisjon føler jeg meg nok aller mest hjemme i amerikanske filmer laget på 70-tallet mot slutten av den nye amerikanske bølgen. En del nye filmer drar ofte inspirasjon fra denne perioden og det er ofte de jeg liker best.
Hvordan ser fremtiden ut? har du noen utstillinger etter denne? har du noen drømmeprosjekter på gang?
Jeg gru-gleder meg til å bli ferdig med skolegang, det blir veldig spennende å starte og prøve å få ting til å gå rundt. Jeg tror nok at film vil være mitt hovedvirke i utgangspunktet, men jeg håper å kunne drive mer og mer med egne prosjekter og kanskje la fotografi virksomheten og filmvirket møtes i noen prosjekter. Jeg har ikke noen konkrete planer om utstillinger etter denne, jeg skulle gjerne hatt det, men akkurat nå føles det ikke helt som det finnes tid. Drømmeprosjektet er å lage spillefilm på 35mm film. Og å kunne lage estetiske kortfilmer som både regissør og fotograf. Men først skal vi lage eksamensfilm på filmskolen.
Og helt til slutt, når du ser tilbake på reisen din, både med tanke på utdanning og erfaringer underveis. Har du noen visdomsord eller råd til andre som vurderer en lignende utdanningsvei? Hva mener du må til for å lykkes?
Det er vel på sin plass for meg å si at det er lov til å skifte vei her i livet, jeg kan ikke si at det kommer til å gå bra uansett, fordi det veit jeg jo ikke om det gjør. Men jeg tror at det er viktig å si til de som vurderer å legge sine drømmer på hylla og følge veien inn i den trygge jobben at jeg ikke er så sikker på om det finnes så mange trygge jobber lenger. Vår foreldregenerasjon formidler gjerne konseptet om å ha en trygg jobb og drive med lidenskapen på fritiden, men nå for tiden tror jeg man er nødt til å ha lidenskapen i sitt hovedvirke for å kunne være konkurransedyktig i arbeidsmarkedet uansett hva man driver med.
